DifferentStyle

July 16th, 2014

Irenes reise til Kenya

 photo large-kenya-map_zps9417d8bf.jpg
Jeg var så heldig at jeg fikk reise til Kenya i april 2010. To personer fra skolen min ble valgt til å reise til Kenya gjennom Strømmestiftelsen, og jeg var en av dem. Jeg er evig takknemlig for at nettopp jeg ble valgt!

Turen var helt fantastisk! Jeg reiste med 11 andre personer, som var en god blanding av vgs-elever og voksne. Det var en herlig gjeng som jeg ble godt kjent med! Hver dag var ny, unik og spennende, og jeg lærte så utrolig mye at jeg sitter igjen uten ord. Jeg tror jeg aldri har følt meg mer levende enn jeg gjorde i Kenya. Jeg har sett, luktet, hørt og følt. Jeg har sett både det beste og det verste fra Nairobi. Jeg har sett fattigdom, rikdom, opplevd gleder og sorger, sett en folkerik by og et stort dyreliv.

Onsdag: Kabete (barnefengsel) og MYSA (Mathare Youth Sports Association)

Kabete er et hjem for barn fra 3 til 18 år. De tar i mot barn som blir misbrukt, enten det er fysisk, psykisk, eller seksuelt. De tar også i mot barn som har rømt hjemmefra, som er foreldreløse, som har begått tyveri eller utført hærverk eller vold. Ungene blir stilt for retten ved Kabete, og etter rettssaken vil de at barnet skal bli gjenforent med foreldrene sine. Det var veldig tungt å besøke dette hjemmet, og de fleste barna sa ikke et eneste ord. Det var en ekkel følelse å gå inn i cellen, fordi det ikke var lys der, og alle satt stille på benker uten å si noe som helst. MYSA har et matvareprogram, og vi fikk smøre skiver og servere barna på Kabete.
Her smører vi brød til barna.
Etterpå besøkte vi MYSA organisasjonen. MYSA er en selvhjelpsorganisasjon for barn og unge i Mathareslummen. De vektlegger idrett og kultur, og de er spesielt engasjert i fotball. MYSA har også rydding av søppel i Mathare, og har HIV og AIDS prevansjon. Organisasjonen ble startet i 1987 av Bob Munroe og noen ungdommer fra Mathareslummen. De har flere ungdomsorganisasjoner, besøker barnehjem, skoler, og de har et eget hjelpesenter. Dette programmet når ut til stadig flere unge mennesker. Det var spesielt å besøke MYSA senteret i Mathare. Alle menneskene der var utrolig positive og tok oss godt imot, og de fortalte stolt om organisasjonen. Vi ble kjent med mange hyggelige folk!
Barna spiller fotball!

På kvelden dro vi til stadion og så fotballkamp: Mathare United vs AFC Leopards. En veldig morsom kamp, som var en fin og avlastende slutt på dagen!

Torsdag: Haba na haba (“step by step”) og Mathareslummen

Haba na haba legger vekt på kunstaktiviteter for barn, og bruker også kunst som en viktig del av utdanningen. Alle kan være med på Haba na haba, men det er for det meste barn fra slummen som er med. Senteret vi var på har et bibliotek, og diverse musikkutstyr. I biblioteket var det til og med norske bøker! Det ble også holdt norskkurs her. Musikkprogrammet er for barn fra mathare, og de deltar i sang, dans, drama og akrobatikk. Musikkprogrammet bruker de til å spre informasjon til folket. Vi var med dem og sang We Are The World og Lean On Me. Haba na haba driver også selvstendig arbeid, som mange unge mennesker fra slummen er med i. De er for det meste AIDS ofre, og de lager og selger både smykker og annen dekorasjon. Folkene her var utrolig hyggelige og vi ble kjent med mange søte barn.
Barna leker i slummen.
Etterpå dro vi til Mathareslummen. Mathareslummen har 700 000 innbyggere. Møtet med mathareslummen må ha vært det sterkeste inntrykket, både positivt og negativt. Selv om jeg var veldig klar over tragedien og fattigdommen der, var det noe helt annet å få realiteten og grusomheten rett i øynene. Men barna der var så utrolig glade for å se oss. De kom løpende etter oss, ville ta oss i hendene, se på kameraene våre og den eneste engelsken de kunne var “how are you?”. De var så smilende at vi ikke rakk å bli lei oss da vi var der. Men forholdene i slummen var helt forferdelige, og jeg kan fortsatt ikke forestille meg hvordan det er å måtte bo i små, falleferdige skur uten tilgang til vann og med stor matmangel. Hver dag for dem var en kamp for overlevelsen, og det var vanskelig for dem å få seg jobb. I mathare var det også normalt at mennene begynte å misbruke alkohol og piller, og at de forlot familien.
Mathareslummen.
En familie vi besøkte, på 15 personer, var helt avhengige av bestemoren, som eide 6 hus og leide ut 3 av dem for å tjene penger. Inntekten på å leie ut 3 hus var alle pengene de hadde. Det er jo helt sykt at 15 personer ikke har jobb! Og i slummen har absolutt alle menneskene en lang og forferdelig livshistorie med død, sykdom og tragedier. Leve- og boforholdene der var dårlige, og det var verken skikkelige hus, rent vann eller tilgang til toaletter. De voksne menneskene var alvorlige hele tiden, og jeg tror ikke jeg hilste på en eneste voksen person fra slummen utenom familien vi besøkte.
Hjemmet vi besøkte.
Denne dagen ga et veldig sterkt inntrykk, og til tross for at vi gikk i timesvis i slummen, sa reiselederen at vi kun hadde sett 10% av hele slummen!

Fredag: Karen Blixen, Kazurisenteret og Giraffsenteret

Vi kjørte ut av Nairobi, og det var et stort sjokk å se hvordan utkanten av byen så ut. Vi kjørte forbi mange store, vakte hus, villaer og nydelige hager. Jeg spurte meg selv, hvordan kan mennesker ha samvittighet til å bo i så nydelige hus, når fattigdommen bare er noen kilometer unna?

Karen Blixen er en dansk forfatter, som flyttet til Kenya i 1914, og bodde litt utenfor Nairobi. Hun hadde en kaffefarm, hvor mange afrikanere fikk arbeid, og derfor var hun en viktig person for mange siden dette var den eneste inntektskilden deres. I tillegg var ikke denne kaffefarmen som mange andre, og arbeiderne trivdes der. Karen flyttet tilbake til Danmark etter 17 år i Afrika. Fortsatt i dag blir Karen respektert i området, og dette distriktet heter også Karen. Det var spennende å se huset hennes, og hagen var utrolig vakker!
Karen Blixens hus.
Etterpå kjørte vi til Kazurisenteret. Dette var en arbeidsplass for kvinner, hvor de lagde vakre smykker og fikk en god lønn. Vi dro også en liten tur til giraffsenteret, hvor vi fikk mate giraffene. Senere besøkte vi Haba na haba igjen, og lekte med barna. Vi sang og spilte musikk, noe som var veldig rørende og vakkert. Afrikanerene bruker sang og dans til å vise glede og dele gleden.
Kazuri.
Denne dagen var utrolig fin, og en stor kontrast til gårsdagen som ga mange negative inntrykk.

Lørdag: Lake Nakuru nasjonalpark

Bilen satte seg fast i gjørma.
Hvem kan dra til Afrika uten å dra på safari? Vi stod opp tidlig og kjørte nærmere 3 timer til Kenyas nasjonalpark. Lake Nakuru er kjent for de tusentalls flamingoene, og var et veldig vakkert syn. Turen var veldig gøy, og vi kjørte i timesvis i safaribilen vår. Vi så bare 2 av de “store 5″ – Bøffel og både svart og hvit neshorn. Vi så dessverre ikke elefant, løve eller leopard, så jeg må nesten dra tilbake dit for å krysse det av bucketlisten min!
Tittei!
Søte aper.
Gruppebilde!
Etterpå dro vi til et hotell som lå midt i nasjonalparken, og det var utrolig nydelig. Maten var noe av det beste jeg har smakt! Etterpå solte vi oss ved bassenget før vi dro tilbake til hotellet. Jeg skulle gjerne ha dratt på ferie til dette hotellet!
God dessert.
Vakkert hotell!

Søndag: Worship church.

Vi dro til Worship kirken i Mathare. Dette var dessverre den siste gangen vi besøkte Mathare, så vi måtte si hade til alle vennene våre. Gudstjenesten var vakker, og full av sang og dans. Vi ba for mennesker som hadde det vondt, og flere gikk frem til alteret og fortalte om problemene sine. Menneskene var så fulle i håp. Dagen var full av følelser, både gode men spesielt dårlige.
Sang og dans!

Mandag: Jamii Bora (mikrofinans) og Kaputei (landsby)

Det er vanskelig å se noe positivt i det vanskelige livet de har. Men det er fremgang. En dag besøkte vi “Jamii Bora”, et mikrofinanssenter som jobber for at de fattige menneskene i slummen skal få seg arbeid og dermed jobbe seg ut av situasjonen de er i. Jamii Bora – som betyr Bedre familie – ble startet av svenske Ingrid Munro og femti gatetiggere i 1999. Hun hadde i mange år hjulpet kvinner å komme vekk fra slummen og tigging. Hun ville pensjonere seg, men kvinnene nektet. Det ente med at Munro sa at hvis kvinnene klarte å vise henne at de kunne spare, skulle hun låne dem det dobbelte og samtidige hjelpe dem videre. Kvinnene besto utfordringen; de sparte 8000 kenyanske shilling, noe som tilsvarer like over 650 norske kroner.

Det fungerer slik at en person må spare penger til et prosjekt, og får låne den dobbelte summen som er spart. Disse pengene investerer han/hun i prosjektet sitt, for eksempel til å kjøpe og selge fisk eller poteter. På et år må lånet betales tilbake. Hvis en person har hatt tre vellykkede tilbakebetalinger, kan han/hun kjøpe et hus i en landsbygd til 10% av prisen. Denne landsbygden heter Kaputei og er bygget kun for fattige mennesker, og målet er at 10 000 hus skal bygges. I 2010 var 3000 hus bygget og 2000 hus var bebodde. Alle husene er helt like og er bygget av murstein og takstein som de har produsert selv. Alle husene har innlagt vann og det er en ekstrem forskjell fra å bo i slummen til å få et så flott hus. Det var utrolig å få se hvordan man kan gå fra de mest verste levevilkårene til å få seg et luksushus i forhold.

Jamii Bora hjelper altså fattige mennesker å komme seg ut av det fattige livet i slummen, til å starte et nytt liv i den nybygde byen Kaputei! Kaputei er en landsby som er bygget opp av Jamii Bora. Den er både miljøvennlig og selvstendig, og hvert nabolag har for eksempel en egen barnehage, park og kirke, som er drevet av innbyggerne. Det er ikke noe som helst søppel der, og alt vannet blir resirkulert. Det er også barneskoler og ungdomsskoler her.
Enda mer sang og dans!
Vi besøkte Kaputei etterpå, og det var helt fantastisk å se de store kontrastene mellom slummen og denne byen. Byen viste oss håp: Med tid, hjelp, penger og tid kan man komme seg ut av fattigdommen. Menneskene der har bygget seg en ny fremtid. Jeg ble kjent med en gutt som heter Martin, og hans største ønske var å bli lege. Vi fikk også plantet vårt eget tre der, noe alle besøkende gjør. Jeg plantet treet mitt med Martin!
Et av husene i Kaputei.
På kvelden dro vi til Carnivore, en restaurant med afrikansk kjøtt. De fanger dyr og serverer dem samme dag – så ferskt kjøtt som man kan få. Man kan bli servert eksotisk kjøtt som antilope, krokodille og bøffel. Maten smakte himmelsk, men denne dagen hadde de ikke fanget så eksotiske dyr. Jeg fikk i hvertfall smakt struts! Kokkene kom til bordet vårt med kjøtt på spyd, rett fra grillen. Nam!
Carnivore.

Tirsdag: Politioffiser og siste dag

Dette var vår siste dag i Kenya. Vi møtte en norsk politioffiser, som jobber i Kenya for å forbedre politiet i 14 afrikanske land. Det var veldig interessant å høre på hva han hadde å fortelle. Han ble til og med med oss for å spise lunsj! Han var en god mann og jeg ble imponert over arbeidet han gjorde. Mennesker som ham trenger vi mer av. Etterpå gikk vi rundt på et kjøpesenter i Nairobi, og spiste middag på et fint hotell.

Lunsj!

Så var det avgårde til flyplassen…

Etter turen…

Fire år etterpå sitter jeg fortsatt igjen med like sterke inntrykk. Jeg vet at jeg kommer til å reise tilbake. Jeg har alltid visst at jeg vil reise rundt i verden, se andre kulturer, og hjelpe mennesker. Jeg føler det er min plikt – fordi jeg har det så godt, og har så mye jeg vil gi til verden. Jeg håper jeg kan dra tilbake i samarbeid med en organisasjon, så jeg kan komme tett innpå fattigdommen igjen. Gjennom universitetet mitt kan jeg dra til afrikanske land og hjelpe til med å bygge skoler, sykehjem, helsestasjoner osv.

Jeg håper dere fant reisedagboken min interessant, og kanskje blir inspirert til å dra dit selv en gang!

- Irene

Leave a Reply